En av de aller fineste turene i år, om ikke den fineste, var turen opp på Rundtind, en nydelig høstdag i oktober.
Rundtind sett fra E 10 i Vaterfjorden
Rundtind, som også har det samiske navnet Suolovarre, rager 803 meter over havet, ca midt på Austvågøy i Lofoten. Det er flere alternative ruter opp dit, og vi valgte å starte i Vaterfjord, ved E 10, på østsiden av fjellet, for så å gå ned på vestsiden og komme til Svolvær.
Vi parkerte ved ei stor utkjøring ved E 10 ved fyllinga i Vaterfjorden. Til å begynne med fulgte vi stien langs strandlinja innover Vaterfjordpollen. Her er stien ganske grei, men den er derimot ikke spesielt enkel å følge når man begynner på stigningen opp mot Rundtinden. Tidvis er den tydelig, og andre ganger forsvinner den nærmest helt. Noen ytterst få varder, bestående av tre små steiner lagt oppå hverandre, ga oss her og der gi et lite hint om hvor vi burde gå.
Ikke særlig mye sti, men les terrenget og bruk fornuften.
På den første delen av stignignen er det ganske mye vegetasjon, akkurat nå i de vakreste høstfarger. Lyng, busker og kratt er det mye av. Ikke helt enkelt å forsere hvis man plutselig har rotet seg ut i masse kratt, men det er i grunnen ikke noe stort problem. Etter at vi passerte tregrensa endret terrenget seg veldig. Først er det et parti med lite vegetasjon, kun noe mose og lav, i tillegg til noen lavtvoksende planter. Deretter er det slutt på stort sett alt planteliv, og terrenget består kun av stein i ulike størrelser. Her bør man passe litt på når man går, fordi mange av steinene er ganske løse.
Masse løs stein. Vi gikk opp renna til venstre nedenfor toppen i bildet
Hvis man er relativt fjellvant er det ikke noe problem å gå denne turen, til tross for at stien er veldig utydelig. Traséen peker seg ganske naturlig ut. Følg ryggen oppover, skrå til venstre under Rundtind og følg ei lita steinrenne opp til ryggen. Ryggen er på akkurat 700 moh. Videre følger man bare ryggen opp mot selve toppen på 803 høydemeter.
På toppen står det en stor varde. På en av steinene i varden er det hugget inn tallet 804. På kartet er høyden oppgitt til 803 meter, mens GPS'en min viste 806.
Utsikt mot Lillemolla, Skrova til høyre, innlandet i det fjerne
Fra toppen har man en helt fantastisk utsikt i praktisk talt alle himmelretninger! Man ser hele Lofoten, Bø og Hadsel i Vesterålen, og store deler av innlandet - Steigen, Hamarøy og fjellene innover mot Narviktraktene.
Vi satt ei god stund på toppen, spiste medbragt niste og drakk kakao, og bare nøt utsikten, været, høstfargene og tilværelsen.
Utsikt mot Laukvik og Delp. Matmora bak til høyre.
For å slippe å gå samme veien i retur, hadde vi bestemt oss for å gå ned på vestsiden av Rundtind, mot Botnvannet, og følge stien derfra og til Svolvær. Dvs samme ruta som da vi gikk fra Haugen gård sist helg.
Vi gikk et lite stykke tilbake langs ryggen vi fulgte opp mot Rundtind, og tok til høyre - mot vest, ned ei relativt bratt renne. Også her er det masse løs stein, så vi gikk rimelig forsiktig for verken å skli selv, eller utløse ras som kunne skade andre.
Vi gikk ned denne renna, fra venstre, midt i bildet.
Vi fortsatte ned renna, videre på skrå over platået og opp mot Botnvatnet, til venstre bak i bildet.
På ca 500 høydemeter flater terrenget ut, og består hovedsaklig av myr, små vann og stein.
Vi passerte Isvatnet på sørsiden, og fulgte en sti opp mot Botnvatnet, hvor vi kom inn på stien fra Haugen gård til Svolvær.
Nå innså vi at klokka var blitt ganske mye, og vi satte opp farten betydelig, for å komme oss fram før det ble mørkt. Da vi passerte Botnvatnet fikk vi et siste streif av sol.
Lav sol over Botnvatnet
Stien langs vestsiden av Svattvannet ble unnagjort rimelig kjapt før vi stoppet på toppen, like før nedstigninga til Sætra, for å ta noen bilder. Det fantastiske lyset og alle fargene kan ta pusten fra hvem det skal være, og er - dessverre - ganske umulig å gjengi på et foto.
Fra toppen av Sætra, utsikt over Svolværvannet, Svolvær og Vestfjorden
Da vi kom ned til Svolværvannet var det blitt ganske mørkt - og kaldt, og frostrøyken hang over vannet inne i bukta ved Rødsanden. Veldig vakkert!
Frostrøyk over Svolværvannet
Igjen en stor takk til turlaget her, som nå er kommet ennå lenger med kloppinga langs Svolværvannet enn sist vi gikk her (for ei uke siden). Stien her er utrolig våt og gjørmete, men på grunn av kloppene kom vi raskt og nesten tørrskodd tilbake til "sivilisasjonen" .
Flere bilder fra turen her:
Det er flere mulige adkomstveier hvis man skal gå opp på Glomtind. Man kan ta av fra E10 og gå gammelveien over Rørvikskaret. På toppen av skaret går stien videre opp til Glomtind. Alternativt kan man svinge av E10 ved Hopen og ta stien som begynner like etter fyllinga på veien til Kalle. Det er den veien jeg og Pia mi gikk på denne turen.
